Utsetting av bevissthet. Fortiden.
Det biologiske vevet er fortsatt intakt, men allerede fullstendig fanget i input-output-grensesnitt.
«Omtrentlig tenkning» tilhører allerede fortiden. Når hukommelsen outsources til skyen, mister mennesket sitt indre koordinatsystem. Det er umulig å bygge en logisk kjede når de grunnleggende fakta blir uklare og krever stadig ekstern bekreftelse. Tanken blir grunn, fraktal.
Mannen tegner ikke lenger mentale kart over rom. GPS gjør det for ham. Uten en smarttelefonskjerm mister han seg tre kvartaler fra sitt eget hjem. Hippocampus atrofierer — den delen av hjernen som er ansvarlig for orientering. Sammen med den forsvinner den fysiske følelsen av «jeg er her.» Rommet rundt oss blir like omtrentlig og virtuelt som vår egen kunnskap.
Hva skal man lytte til? Hva skal man se på om kvelden? Hvem skal man gå på date med? Hvilket jobbtilbud skal man velge? Vi overlater disse avgjørelsene til anbefalingssystemer og nevrale nettverk. Intuisjonen og viljen sløves. Et menneske gir fra seg retten til tilfeldigheten, til feilen, til den personlige smaken. Vi tror vi velger en film, men i virkeligheten konsumerer vi resultatet av en beregning. Selve begjærets mekanisme er blitt delegert bort.
Vi måler stress, søvnkvalitet og lykkesnivåer gjennom sensorene i smartklokker. Vi har glemt hvordan vi skal forstå vår egen tilstand innenfra. Dessuten hentes mental hygiene og de «korrekte» reaksjonene — hvordan man skal sørge, hvordan man skal glede seg, hvordan man skal vise politisk korrekt medfølelse — fra ferdige maler og sosiale retningslinjer. Et menneske vet ikke hva han føler før en app viser ham en pulsgraf, eller før han leser et innlegg som validerer følelsene hans. Følelsene selv pakkes inn i ytre beholdere.
Vi tror ikke at en hendelse virkelig har «skjedd» før den er fanget og vist til verden. Vi ser på en konsert, en solnedgang eller en ulykke gjennom en mobilskjerm, og tar opp video vi aldri kommer til å se igjen. Vi mister selve essensen av ordet hendelse. Øyets netthinne erstattes av kameralinsen. Vi lever ikke gjennom opplevelsen — vi setter den ut til et digitalt galleri, og sitter igjen med ingenting annet enn et surrogat av nærvær.
«Omtrentlig tenkning» tilhører allerede fortiden. Når hukommelsen outsources til skyen, mister mennesket sitt indre koordinatsystem. Det er umulig å bygge en logisk kjede når de grunnleggende fakta blir uklare og krever stadig ekstern bekreftelse. Tanken blir grunn, fraktal.
Mannen tegner ikke lenger mentale kart over rom. GPS gjør det for ham. Uten en smarttelefonskjerm mister han seg tre kvartaler fra sitt eget hjem. Hippocampus atrofierer — den delen av hjernen som er ansvarlig for orientering. Sammen med den forsvinner den fysiske følelsen av «jeg er her.» Rommet rundt oss blir like omtrentlig og virtuelt som vår egen kunnskap.
Hva skal man lytte til? Hva skal man se på om kvelden? Hvem skal man gå på date med? Hvilket jobbtilbud skal man velge? Vi overlater disse avgjørelsene til anbefalingssystemer og nevrale nettverk. Intuisjonen og viljen sløves. Et menneske gir fra seg retten til tilfeldigheten, til feilen, til den personlige smaken. Vi tror vi velger en film, men i virkeligheten konsumerer vi resultatet av en beregning. Selve begjærets mekanisme er blitt delegert bort.
Vi måler stress, søvnkvalitet og lykkesnivåer gjennom sensorene i smartklokker. Vi har glemt hvordan vi skal forstå vår egen tilstand innenfra. Dessuten hentes mental hygiene og de «korrekte» reaksjonene — hvordan man skal sørge, hvordan man skal glede seg, hvordan man skal vise politisk korrekt medfølelse — fra ferdige maler og sosiale retningslinjer. Et menneske vet ikke hva han føler før en app viser ham en pulsgraf, eller før han leser et innlegg som validerer følelsene hans. Følelsene selv pakkes inn i ytre beholdere.
Vi tror ikke at en hendelse virkelig har «skjedd» før den er fanget og vist til verden. Vi ser på en konsert, en solnedgang eller en ulykke gjennom en mobilskjerm, og tar opp video vi aldri kommer til å se igjen. Vi mister selve essensen av ordet hendelse. Øyets netthinne erstattes av kameralinsen. Vi lever ikke gjennom opplevelsen — vi setter den ut til et digitalt galleri, og sitter igjen med ingenting annet enn et surrogat av nærvær.